I morges spiste jeg en god, heilnorsk frokost med brunost, leverpostei og makrell i tomat fra Stabburet. Hvis du lurte, nei, ingen av delene selges i Irland, men vi er så heldige å ha gode venner og familie som sender og tar med seg slike og andre nødvendighetsvarer hjemmefra. I den forbindelse vil jeg rette en spesiell takk til Ingrid og Gunnar, og opplyse dere om at dere brøt loven da dere tok med dere brunost til oss, for meieriprodukter er visstnok forbudt å innføre til Irland. Heldigvis er irsk tollvesen som alt annet som er irsk, veldig bedagelig anlagt, og det er visst nesten aldri noen kontroller. Så jeg håper ingen lar seg skremme av det... 
Vi har hatt en veldig fin jul, som fikk et mye mer norsk preg enn irsk. Jeg kan nevne at vi hadde pinnekjøtt og riskrem på julaften, som vi feiret sammen med noen norske kollegaer (og en svensk!). Og med “Tre nøtter til Askepott” på DVD ble stemningen riktig satt.
Nyttårsaften ble mer irsk, dvs ikke så veldig spesiell. Selv fyrverkeriet var skuffende dårlig, og jeg liker ikke fyrverkeri en gang. På allehelgensaften derimot, eller Halloween som det nok er bedre kjent som, var det masse fyrverkeri hele dagen, og folk samlet seg rundt store bål som ble tent overalt. Det føltes som sankthansaften og nyttårsaften på én gang!
Noe vi savnet litt i jula var snø. Det snør veldig lite her, og det blir sjelden minusgrader. Vinden og den fuktige lufta gjør det i og for seg kaldt nok uten... Men i uka som var dalte det ned noen store snøfiller her en kveld, som forsvant like fort som de traff bakken. Morgenen etter lå det et fint lite lag med snø på alle bilene bortover.
På jobben litt senere forsto jeg hvor lite vant med snø irene er. Der vi jobber er det flest skandinaver og finner, men sjefene er stort sett irer. En av disse ringte inn den morgenen og sa at hun dessverre ikke kunne komme på jobb på grunn av det forferdelige snøværet! Jeg hørte også at litt senere på dagen kom det inn to vaktmestere og ivrig fortalte at det var snøstorm utenfor. Litt nysgjerrige på hva de mente tok noen en kikk ut av vinduet, og konstaterte at det dalte ned noen lette snøfjoner som drev inn sidelengs på grunn av vinden. Irene ble visst litt forlegne når de bare ble møtt med latter fra alle skandinavene.
Bortsett fra det med manglende erfaring med snø, så har vi ikke opplevd de helt store kulturforskjellene. Men noen er det jo. De to mest påfallende i negativ retning er de mange uoppdragne ungene og den vanskelige fremkommeligheten.
Nå er vel ikke alle unger i Norge heller englebarn, men slik som i Irland har jeg aldri sett maken til. Går du forbi en unge som går med en pinne i hånda, så ikke bli forbauset om du får deg et rapp. En gang ble vi bombardert med egg fra verandaen på en boligblokk, og unger som går banans på bussen er et alt for vanlig syn. Jeg har blant annet sett unger som står og spytter i bussetene eller som hopper opp i setet ved siden av deg og promper deg i fjeset og tilsvarende barnsligheter. Og da snakker jeg ikke om småunger, men 10-12 åringer og eldre!
Jeg har et par teorier på hvorfor det er slik. For det første er det ganske mange unger her, først og fremst på grunn av den katolske kirkens motstand mot prevensjon. Halve befolkningen er under 25 år. Irene blir ofte foreldre i ung alder, for abort er ulovlig, og de får gjerne en del unger også. Det er derfor kanskje ikke så rart at de ikke helt klarer å holde kustus på sine små. Det er i tillegg helt vanlig, og dessuten lovlig, å slå barna sine her. Det er en farlig form for oppdragelse, som dessuten kun har en dårlig effekt. Jeg har sett at småunger som slår seg vrange i butikken gjerne får seg en lusing, men de blir aldri noe greiere å ha med å gjøre for det.
Den andre kulturforskjellen jeg misliker er at irene på død og liv skal mure og gjerde inn alt mulig. Alle boligområder, parker, parkeringsplasser, gangstier og alt annet tenkelig er nesten alltid gjerda inn og for mange kan en tur til butikken være som å ta seg frem gjennom en labyrint med murer og gjerder på alle kanter. De på andre siden av veien for oss må gå et par kilometer for å komme til butikken som er 100 meter unna.
Vi er heldige og bor forholdsvis greit til, men vi har også lengre vei til butikken enn strengt tatt nødvendig. Da vi flyttet inn her pleide vi å gå gjennom et hull i gjerdet som noen hadde laget. Beboerne her var i en pågående krig med vaktmesteren som stadig tettet det igjen med piggtråd, som igjen raskt ble fjernet av beboerne. Til slutt ble det stykket med gjerde som det var hull i byttet med det stykket som var rett ved siden av hovedporten, så nå har foreløpig vaktmesteren gått av med seieren. I tillegg, kanskje for å ta hevn, så sveiset han fast gangporten som var nest raskeste vei, for å tvinge alle til å bruke hovedporten. Og siden mange folk heller klatrer over gjerdet enn å gå rundt, så har han nå klattet på noe som kalles “anti-klatre-maling” på gjerdet, som gjør det glatt og vanskelig å komme over og dessuten ødelegger det klærne dine hvis du prøver.
På den positive siden skal det sies at irene nok er blant de mest gjestfrie og tolerante folk i Europa. Jeg opplever Dublin som en veldig internasjonal by, med veldig mange nasjonaliteter og kulturer i en fin mix. Selv om rasisme og fremmedfrykt selvsagt finnes her også, så er det nok en god del bedre enn for eksempel i Skandinavia.
Ha et godt nytt år alle sammen!
Hilsen Bengt Olav
Vi har hatt en veldig fin jul, som fikk et mye mer norsk preg enn irsk. Jeg kan nevne at vi hadde pinnekjøtt og riskrem på julaften, som vi feiret sammen med noen norske kollegaer (og en svensk!). Og med “Tre nøtter til Askepott” på DVD ble stemningen riktig satt.
Nyttårsaften ble mer irsk, dvs ikke så veldig spesiell. Selv fyrverkeriet var skuffende dårlig, og jeg liker ikke fyrverkeri en gang. På allehelgensaften derimot, eller Halloween som det nok er bedre kjent som, var det masse fyrverkeri hele dagen, og folk samlet seg rundt store bål som ble tent overalt. Det føltes som sankthansaften og nyttårsaften på én gang!
Noe vi savnet litt i jula var snø. Det snør veldig lite her, og det blir sjelden minusgrader. Vinden og den fuktige lufta gjør det i og for seg kaldt nok uten... Men i uka som var dalte det ned noen store snøfiller her en kveld, som forsvant like fort som de traff bakken. Morgenen etter lå det et fint lite lag med snø på alle bilene bortover.
På jobben litt senere forsto jeg hvor lite vant med snø irene er. Der vi jobber er det flest skandinaver og finner, men sjefene er stort sett irer. En av disse ringte inn den morgenen og sa at hun dessverre ikke kunne komme på jobb på grunn av det forferdelige snøværet! Jeg hørte også at litt senere på dagen kom det inn to vaktmestere og ivrig fortalte at det var snøstorm utenfor. Litt nysgjerrige på hva de mente tok noen en kikk ut av vinduet, og konstaterte at det dalte ned noen lette snøfjoner som drev inn sidelengs på grunn av vinden. Irene ble visst litt forlegne når de bare ble møtt med latter fra alle skandinavene.
Bortsett fra det med manglende erfaring med snø, så har vi ikke opplevd de helt store kulturforskjellene. Men noen er det jo. De to mest påfallende i negativ retning er de mange uoppdragne ungene og den vanskelige fremkommeligheten.
Nå er vel ikke alle unger i Norge heller englebarn, men slik som i Irland har jeg aldri sett maken til. Går du forbi en unge som går med en pinne i hånda, så ikke bli forbauset om du får deg et rapp. En gang ble vi bombardert med egg fra verandaen på en boligblokk, og unger som går banans på bussen er et alt for vanlig syn. Jeg har blant annet sett unger som står og spytter i bussetene eller som hopper opp i setet ved siden av deg og promper deg i fjeset og tilsvarende barnsligheter. Og da snakker jeg ikke om småunger, men 10-12 åringer og eldre!
Jeg har et par teorier på hvorfor det er slik. For det første er det ganske mange unger her, først og fremst på grunn av den katolske kirkens motstand mot prevensjon. Halve befolkningen er under 25 år. Irene blir ofte foreldre i ung alder, for abort er ulovlig, og de får gjerne en del unger også. Det er derfor kanskje ikke så rart at de ikke helt klarer å holde kustus på sine små. Det er i tillegg helt vanlig, og dessuten lovlig, å slå barna sine her. Det er en farlig form for oppdragelse, som dessuten kun har en dårlig effekt. Jeg har sett at småunger som slår seg vrange i butikken gjerne får seg en lusing, men de blir aldri noe greiere å ha med å gjøre for det.
Den andre kulturforskjellen jeg misliker er at irene på død og liv skal mure og gjerde inn alt mulig. Alle boligområder, parker, parkeringsplasser, gangstier og alt annet tenkelig er nesten alltid gjerda inn og for mange kan en tur til butikken være som å ta seg frem gjennom en labyrint med murer og gjerder på alle kanter. De på andre siden av veien for oss må gå et par kilometer for å komme til butikken som er 100 meter unna.
Vi er heldige og bor forholdsvis greit til, men vi har også lengre vei til butikken enn strengt tatt nødvendig. Da vi flyttet inn her pleide vi å gå gjennom et hull i gjerdet som noen hadde laget. Beboerne her var i en pågående krig med vaktmesteren som stadig tettet det igjen med piggtråd, som igjen raskt ble fjernet av beboerne. Til slutt ble det stykket med gjerde som det var hull i byttet med det stykket som var rett ved siden av hovedporten, så nå har foreløpig vaktmesteren gått av med seieren. I tillegg, kanskje for å ta hevn, så sveiset han fast gangporten som var nest raskeste vei, for å tvinge alle til å bruke hovedporten. Og siden mange folk heller klatrer over gjerdet enn å gå rundt, så har han nå klattet på noe som kalles “anti-klatre-maling” på gjerdet, som gjør det glatt og vanskelig å komme over og dessuten ødelegger det klærne dine hvis du prøver.
På den positive siden skal det sies at irene nok er blant de mest gjestfrie og tolerante folk i Europa. Jeg opplever Dublin som en veldig internasjonal by, med veldig mange nasjonaliteter og kulturer i en fin mix. Selv om rasisme og fremmedfrykt selvsagt finnes her også, så er det nok en god del bedre enn for eksempel i Skandinavia.
Ha et godt nytt år alle sammen!
Hilsen Bengt Olav



Kategorier



