I oktober i fjor var jeg på spillfestivalen Gaelcon her i Dublin, for egen forlystelse og også for å skrive en artikkel for magasinet Pegasus. Det var ikke så mye jeg visste om Gaelcon på forhånd, men det jeg visste var mer enn nok til å gjøre meg ganske så ivrig på å dra. Én ting er at det er Irlands største spillfestival, men fremfor alt; det hele foregår på et ekte irsk middelalderslott! Hvis ikke tanken på det i seg selv er nok til å gi deg kriblinger i mellomgulvet og viltre spillfantasier, da er du ikke nerd nok til å lese dette uansett.

Og jeg ble ikke skuffet. Det første som møtte meg da jeg gikk inn døren til slottet var en oppstilt ridderrustning i beste klisjéstil. Som alle førstegangs con-gjengere hadde jeg selvsagt møtt opp alt for tidlig, én time før første pulje skulle starte. Billettsalg og innsjekking kom ikke i gang før en god halvtime ut i første pulje, og med en slik forsinkelse følte jeg meg allerede som hjemme. Jeg fikk dermed god tid til å vandre rundt i gangene i Clontarf Castle og nyte den middelalderske atmosfæren i utsmykking og interiør, før andre enn festivalledelsen og stessede gophere hadde ankommet.

Denne ekstra tiden ga meg også muligheten til å introdusere meg som “journalist” fra Norge, noe som medførte at jeg straks ble omringet av representanter for den nevnte fesivalledelse (og en del gophere), og før jeg visste ordet av det sto selveste festivalsjefen og ristet hånden min, og jeg hadde avtale om et intervju senere på festivalen.

Ålreit, jeg var litt ivrig i innledningen. Det er riktig at det opprinnelige Clontarf Castle ble bygget i middelalderen, men de eldste delene av den nåværende bygningen stammer fra 1800-tallet og slottet er nå et hotell. Dette fant jeg først ut etter at jeg ankom, men det dempet ikke egentlig så mye på sjarmen, spesielt ikke når luksusfaktoren var så høy som den var. Ikke alle spillfestivaler leier et hotell!

Mesteparten av spillingen foregår i “The Great Hall” der det står plassert en mengde bord til fri utnyttelse. Har du ikke med deg et spill, så kan du alltids låne et i Gaelcons spillbibliotek eller kjøpe et fra en av spillbutikkene som har stands langs veggene i hallen. Den ene veggen prydes av et nydelig relieff av et vikingraid, noe som utvilsomt setter en fin ramme rundt brettspill av typen Britannia, for eksempel.

I første pulje, som ble en sjarmerende time forsinket, spilte vi Call of Cthulhu. Modulen var klassisk 1920-talls, og vi spilte studenter fra Miskatonic University som utforsket katakombene under universitetet. Der nede var det mye ekkelt og sanity points'ene trillet som forventet... Og om ikke spillet klarte å gjøre deg gal, så ble du i alle fall gal av lydnivået. Ettersom Gaelcon arrangeres på et hotell blir det for dyrt å leie egne rom til hver gruppe, så alle rollespillene foregår i ett og samme rom.

De som har vært på Arcon kjenner kanskje til uroen som oppstår når to rollespillgrupper må dele rom på grunn av plassmangel på Blindern. Tenk dere da et dusin bord i samme rom, der alle prøver å overdøve hverandre. Lydnivået ble av en slik grad at arbeidsmiljøloven nok ville krevd hørselvern. Og sjarmen med rollespill forsvinner i grunn litt når du knapt kan høre deg selv tenke, og langt mindre høre hva spillederen og de andre spillerne sier. Jeg tror dette kan være noe av forklaringen på det spinkle rollespillprogrammet, med bare ett eller maks to rollespill per pulje. Susete i hodet og med nedsatt hørsel gikk vi etterpå til en nærliggende kafé, med det treffende navnet “The Nuthouse”.

Laiv-programmet derimot var imponerende, med seks laiver i løpet av festivalen. Det var også en mengde miniatyr- og kortspillturneringer. For hver turnering måtte man kjøpe egen billett, i tillegg til at man måtte betale for å komme inn på festivalen. Bare brettspill var “gratis”. Dette gjør at festivaldeltakelse fort kan bli ganske dyrt, men med tanke på utgiftene spillfestivalen må ha, så er det vel ikke urimelig.

Penger forsvinner raskt på festivalkveldene også. Den ene kvelden med pubquiz og stort inntak av Guinness og den andre kvelden med auksjon. Den siste kvelden avsluttes med et måltid og en avslutningsseremoni. Dette sideprogrammet er en viktig del av festivalen og de aller fleste deltar, selv om det faktisk går noen få turneringer samtidig. Sideprogrammet består også av seminarer og debatter, med et mer varierende oppmøte.

Mer om Gaelcon kan leses i desemberutgaven av Pegasus.

Artikkelen kan lastes ned i pdf-format her!

I går hadde jeg en liten bursdagsfeiring på TGI Fridays sammen med noen kollegaer fra IBM. Takk til alle som kom, det var en veldig hyggelig kveld! Her er noen bilder fra kvelden.

Tusen takk for alle bursdagshilsningene jeg har fått. Flere av de er veldig kreative, og de synes jeg fortjener en plass her. :)

Fra Hansi:



Fra Magnus:



Fra Desi

Klikk på bildet for å se teksten bedre.

I morges spiste jeg en god, heilnorsk frokost med brunost, leverpostei og makrell i tomat fra Stabburet. Hvis du lurte, nei, ingen av delene selges i Irland, men vi er så heldige å ha gode venner og familie som sender og tar med seg slike og andre nødvendighetsvarer hjemmefra. I den forbindelse vil jeg rette en spesiell takk til Ingrid og Gunnar, og opplyse dere om at dere brøt loven da dere tok med dere brunost til oss, for meieriprodukter er visstnok forbudt å innføre til Irland. Heldigvis er irsk tollvesen som alt annet som er irsk, veldig bedagelig anlagt, og det er visst nesten aldri noen kontroller. Så jeg håper ingen lar seg skremme av det...

Vi har hatt en veldig fin jul, som fikk et mye mer norsk preg enn irsk. Jeg kan nevne at vi hadde pinnekjøtt og riskrem på julaften, som vi feiret sammen med noen norske kollegaer (og en svensk!). Og med “Tre nøtter til Askepott” på DVD ble stemningen riktig satt.

Nyttårsaften ble mer irsk, dvs ikke så veldig spesiell. Selv fyrverkeriet var skuffende dårlig, og jeg liker ikke fyrverkeri en gang. På allehelgensaften derimot, eller Halloween som det nok er bedre kjent som, var det masse fyrverkeri hele dagen, og folk samlet seg rundt store bål som ble tent overalt. Det føltes som sankthansaften og nyttårsaften på én gang!

Noe vi savnet litt i jula var snø. Det snør veldig lite her, og det blir sjelden minusgrader. Vinden og den fuktige lufta gjør det i og for seg kaldt nok uten... Men i uka som var dalte det ned noen store snøfiller her en kveld, som forsvant like fort som de traff bakken. Morgenen etter lå det et fint lite lag med snø på alle bilene bortover.

På jobben litt senere forsto jeg hvor lite vant med snø irene er. Der vi jobber er det flest skandinaver og finner, men sjefene er stort sett irer. En av disse ringte inn den morgenen og sa at hun dessverre ikke kunne komme på jobb på grunn av det forferdelige snøværet! Jeg hørte også at litt senere på dagen kom det inn to vaktmestere og ivrig fortalte at det var snøstorm utenfor. Litt nysgjerrige på hva de mente tok noen en kikk ut av vinduet, og konstaterte at det dalte ned noen lette snøfjoner som drev inn sidelengs på grunn av vinden. Irene ble visst litt forlegne når de bare ble møtt med latter fra alle skandinavene.

Bortsett fra det med manglende erfaring med snø, så har vi ikke opplevd de helt store kulturforskjellene. Men noen er det jo. De to mest påfallende i negativ retning er de mange uoppdragne ungene og den vanskelige fremkommeligheten.

Nå er vel ikke alle unger i Norge heller englebarn, men slik som i Irland har jeg aldri sett maken til. Går du forbi en unge som går med en pinne i hånda, så ikke bli forbauset om du får deg et rapp. En gang ble vi bombardert med egg fra verandaen på en boligblokk, og unger som går banans på bussen er et alt for vanlig syn. Jeg har blant annet sett unger som står og spytter i bussetene eller som hopper opp i setet ved siden av deg og promper deg i fjeset og tilsvarende barnsligheter. Og da snakker jeg ikke om småunger, men 10-12 åringer og eldre!

Jeg har et par teorier på hvorfor det er slik. For det første er det ganske mange unger her, først og fremst på grunn av den katolske kirkens motstand mot prevensjon. Halve befolkningen er under 25 år. Irene blir ofte foreldre i ung alder, for abort er ulovlig, og de får gjerne en del unger også. Det er derfor kanskje ikke så rart at de ikke helt klarer å holde kustus på sine små. Det er i tillegg helt vanlig, og dessuten lovlig, å slå barna sine her. Det er en farlig form for oppdragelse, som dessuten kun har en dårlig effekt. Jeg har sett at småunger som slår seg vrange i butikken gjerne får seg en lusing, men de blir aldri noe greiere å ha med å gjøre for det.

Den andre kulturforskjellen jeg misliker er at irene på død og liv skal mure og gjerde inn alt mulig. Alle boligområder, parker, parkeringsplasser, gangstier og alt annet tenkelig er nesten alltid gjerda inn og for mange kan en tur til butikken være som å ta seg frem gjennom en labyrint med murer og gjerder på alle kanter. De på andre siden av veien for oss må gå et par kilometer for å komme til butikken som er 100 meter unna.

Vi er heldige og bor forholdsvis greit til, men vi har også lengre vei til butikken enn strengt tatt nødvendig. Da vi flyttet inn her pleide vi å gå gjennom et hull i gjerdet som noen hadde laget. Beboerne her var i en pågående krig med vaktmesteren som stadig tettet det igjen med piggtråd, som igjen raskt ble fjernet av beboerne. Til slutt ble det stykket med gjerde som det var hull i byttet med det stykket som var rett ved siden av hovedporten, så nå har foreløpig vaktmesteren gått av med seieren. I tillegg, kanskje for å ta hevn, så sveiset han fast gangporten som var nest raskeste vei, for å tvinge alle til å bruke hovedporten. Og siden mange folk heller klatrer over gjerdet enn å gå rundt, så har han nå klattet på noe som kalles “anti-klatre-maling” på gjerdet, som gjør det glatt og vanskelig å komme over og dessuten ødelegger det klærne dine hvis du prøver.

På den positive siden skal det sies at irene nok er blant de mest gjestfrie og tolerante folk i Europa. Jeg opplever Dublin som en veldig internasjonal by, med veldig mange nasjonaliteter og kulturer i en fin mix. Selv om rasisme og fremmedfrykt selvsagt finnes her også, så er det nok en god del bedre enn for eksempel i Skandinavia.

Ha et godt nytt år alle sammen!
Hilsen Bengt Olav